Jeg er visst russ?!
En utrolig kjip russ, riktignok.
1) Jeg er overlykkelig for at jeg har solgt resten av Tryvann-billetten min.
2) Jeg har ikke gått med russebuksa mer enn én gang på over en uke.
3) Jeg tilbringer mange flere kvelder hjemme i sofaen enn ute på fylla.
4) Jeg har sikkert tatt mindre enn 10 russeknuter.
Men det går egentlig helt fint.
Har nok av andre ting å gjøre, for eksempel dette:
........ ja, nei, jeg skjønner det ikke helt selv.
Ha en fin helg, da.
At noko vedunderleg skal skje
At det må skje
Det fins ingenting ingenting ingenting som kan slutte å gjøre meg glad for at det er vår. Det er derfor jeg gjentar det så ofte. Det er vår. Det er vår! Vår!!
Øyeblikkene jeg lever for er de halvlange togturene utenfor rushtiden med musikk på ørene, verden som flyr forbi som ingenting, sola som gjør verden oransje. Harmoni. Tiden finnes ikke på de turene, problemene finnes ikke.
Jeg har også begynt å lese bøker igjen. Det er en sånn ting man ikke merker hvor mye man savner før man starter igjen. Å være så oppslukt i en helt annen historie, en helt annen verden enn ens egen at det ikke gjør noe at man ikke holder tritt med klokka. Minnes da jeg var liten og leste de første Harry Potter-bøkene for første gang. Da føltes det veldig rebelskt å ligge og lese til klokka to om natta. Var livredd for at noen skulle oppdage at jeg hadde på lyset, men jeg klarte ikke å vente til dagen etter med å se hva som skjedde. Akkurat den følelsen kommer jeg nok ikke til å ha igjen, for Harry Potter har vært noe helt unikt hele barndommen min, men det betyr ikke at det ikke kommer andre bøker som kan skape noe nesten like bra.
Jeg har innsett hvor viktig det er å ikke slutte å lese. I hvert fall for meg.
(Bildene er forresten tatt gjennom Instagram, min nyeste forelskelse. Heter Annakvakk, sånn hvis noen vil følge meg. Er ganske ny og nesten uten følgere, stakkars)
Får ikke lenger til å skrive. Får ikke til å ta bilder. Får ikke til får ikke til får ikke til. Alt blir startet på, men det er liksom umulig å ta det et skritt videre.
Dette jeg skriver nå, for eksempel: det er mye mindre sjanse for at det ikke blir publisert enn at det blir publisert. Dette er bare ett av tusen innlegg jeg har startet på den siste måneden, men bare har skrevet noen setninger på før jeg trykket på det røde krysset øverst i høyre hjørne.
Sånn har altså livet mitt blitt.
Men kanskje dette blir publisert? Kanskje du leser dette? Ja, det gjør du jo hvis du leser dette. Eh..ja.. det er i så fall bare fordi det er midt på natta. Mellom lørdag og søndag,sånn ca mellom himmel og helvete.
Hva slags tid er det egentlig? I hva slags verden?
Kommer nok til å angre på dette, men fuck it. Det må være lov. Og det må være lov å si fuck it av og til.
Det er lyst ute. Lyst og varmt, og jeg har sluttet å bruke vinterjakka, forhåpentligvis for godt denne vinteren. Det er vår i slutten av februar. Sjokkerende, men wow, så deilig.
Skolen har aldri vært mer hektisk, aldri mer forferdelig enn nå, men jeg håper det hjelper nå som lyset er her. Russeklærne har i hvert fall kommet for å minne meg på at jeg ikke kan droppe ut av skolen. Skal, MÅ klare dette, uansett hvor slitsomt det er å sette ett bein foran det andre og gå de samme veiene, vente på de samme stedene, gå på de samme togene og bussene og opp og ned de samme trappene hver dag.
Lyset er her. Lyset er fint. Verden er fin. Verden ligger der ute, og om bare noen få måneder er jeg fri til å se den ordentlig. Leve.
Fant denne i en notatbok jeg har brukt på skolen, scannet den og fikset litt på bakgrunnen. Vet ikke hva jeg syns, men... tror kanskje jeg liker den. Har mange, mange tegninger som dette, men dette er en av de få som er tilnærmet ferdig. Takk for at det fins kjedelige skoletimer, eller noe?
Trenger btw hjelp: er det bare meg, eller er balansen litt fæl? Som i at den liksom tipper litt til venstre?
Takk og ha det bra.
Fikk brev fra folkehøgskole nr 2 i dag. Nå har jeg tre dager til å velge mellom to fine steder på Vestlandet som jeg kan tilbringe hele neste år. Voss ligger nærmere hjertet mitt enn Bergen, men tror det blir det siste likevel. Gleder meg uansett i hjel, tror det blir et fantastisk år.
Bildene over ble tatt analogt i fjor vinter. De minner meg på at jeg må ta fram det analoge kameraet igjen. Det er egentlig det jeg liker best, selv om jeg sannsynligvis ikke har tatt mer enn 3-4 ruller til sammen (hvis man ser bort fra masse random bilder jeg tok da jeg var liten og verden ikke var digitalisert. Savner den tiden litt).
Men jo, seriøst. Bare tenk på alle tilfeldighetene som gjør at vi som fins på denne jorda ble skapt. Bare tenk hvor mye dette valget jeg må gjøre egentlig har å si. Plutselig sitter jeg her med fremtiden veldig konkret mellom hendene, og det kan bety forskjellen på liv og død.
Dere vet kjærligheten?
Ikke den til familiemedlemmer, venner, kjæledyr, musikk, kunst, sjokolade... Ikke den. Den kjærligheten jeg tenker på, er den mellom to personer, den som starter med en forelskelse før den utvikler seg til noe mer, noe stort og fantastisk. Det er i hvert fall det de gir inntrykk av, alle de som har opplevd den.
Det har nemlig ikke jeg. Og jeg syns egentlig ikke det er så rart.
Hva er oddsen, liksom? For at akkurat den du forelsker deg i skal forelske seg i akkurat deg. For at dere finner hverandre, for at ting går bra, for at dere kommer noe lengre.
Og hvis ikke det går bra: hva er oddsen for at du finner en ny, for at den nye finner deg, og det samme igjen. Og igjen og igjen.
For det er jo folk på min alder som har hatt kjæreste etter kjæreste etter kjæreste. Er det da ekte? Kan det være ekte? Og i så fall: hva med alle oss andre?
Det fins ikke mye som gjør meg mer glad enn å tenke på alle de fantastiske bandene og artistene jeg har sett live. En annen ting som også gjør meg glad, er kule musikkvideoer.
Dette har altså gjort denne dagen bra (bortsett fra at jeg ikke har sett Coldplay live ennå, buhu):
Hei hei hei.
Det har skjedd litt av hvert siden sist. Jeg mistet for eksempel min kjære morfar for to uker siden, og det er fortsatt veldig trist og uvirkelig.
Men bortsett fra det føles ting ganske bra. Det går oppover, og jeg har litt tro på fremtiden igjen. Håper det varer og varer og varer og.... varer! Ja. Kult.
Nytt nyttårsforsett (i slutten av januar): dette året skal jeg kun lese bøker jeg aldri har lest før. Har en tendens til å lese de bøkene jeg liker om og om og om igjen, noe som har ført til de 10+ gangene jeg har lest Harry Potter-serien på norsk, i tillegg til ganske mange ganger på engelsk. Da blir det ikke så mye tid til all den andre fantastiske litteraturen som fins der ute, og det er jo ganske dumt. Først ut er disse to:
Motivasjon er en fin ting.
Er så lei av hverdagen at jeg nesten ikke orker å bevege beina framover for å gå.
Men når jeg ser på folkehøgskoler på Vestlandet jeg skal søke på, hjelper det ganske mye. Gleder meg til å gå på en skule istedenfor skole, og være omringet av fjell og rare dialekter.
Bare et halvt år igjen.
Hei! Nytt år, nye muligheter and all that shit!!! Neida. Neida. Først likte jeg ikke helt at det kom et nytt år, for jeg ville gjerne endt 2011 på en bedre måte, men så kom jeg til å tenke på hva som skjer i 2012. Det er russetid, jeg blir ferdig med videregående, ferdig med fuckings videregående!!!, jeg skal sikkert på festival og reise til et kult sted i sommer, jeg skal begynne på folkehøgskole, møte mange nye mennesker, bryte ut av det rutinelivet jeg har levd i snart 13 år. Siden 1999, forrige årtusen. Det er lenge, sykt lenge.
Meeen har jo opplevd bra ting i 2011 også, da.
Jeg var på Robyn-konsert i Oslo spektrum og jeg ble endelig 18 år.
Jeg dro på en fantastisk tur til Praha med trinnet.
Det ble sommer, og jeg var så, så glad for det.
Jeg var i Arendal (+ en dag på Hove) og Slottsfjell. Da jeg kom hjem gråt jeg meg gjennom den siste Harry Potter-filmen på kino.
Jeg dro til Island og opplevde mange kule naturkrefter, selv om turen ble litt preget av ting som skjedde i Norge. Dette bildet ble tatt 22. juli, da vi ikke visste annet enn det vi fikk ut av islandske nyheter på en skjerm:
Jeg kom hjem til Norge, fikk jobb på Kiwi og var med på fototreff ved Sognsvann.
Det ble høst. Skolen begynte, jeg stemte for første gang og dro til Tallinn med Victoria i høstferien.
Så er alt bare en grå masse fram til det ble jul (ja, freaksa under er klassen min).
Hadde egentlig ikke tenkt å lage et oppsummeringsinnlegg i år, men det skjedde visst bare?!? Føler ikke jeg har oppnådd så veldig mye, men har i hvert fall opplevd tre nye byer i tre nye land. 2011 var visst det store reiseåret, og det er jo bra!
Vet ikke om dette var noe interessant for andre enn meg, men jeg syns egentlig det var fint med en veldig grov oppsummering, sånn for min egen del (også liker jeg å lese andres).
Jeg håper 2012 blir et bra år for oss alle.
"Med ett kjenner Fvonk et ras av følelser, det er som om slusene ikke lenger kan holde på alt som har demmet seg opp, men han har ikke lenger kontakt med gråten sin, det er lenge siden han hadde det, det er som om ukulturen har frarøvet ham også denne slusen hvor han før i tiden av og til fikk utløp for det som var trist.
Har du lyst til å gråte? spør Jens.
Ja, egentlig, sier Fvonk. Men jeg klarer det ikke.
Jeg har det på samme måte, sier Jens. Det er utgjort. Kanskje vi skal oppsøke et kurs eller noe når vi kommer hjem. Jeg er helt sikker på at det fins metoder.
Fvonk nikker.
Nå går vi og bader, sier Jens.
Åja, sier Fvonk. Nå bader vi."
Erlend Loe, ass. You did it again. Trist, men fortsatt så bra.
Mandag igjen. Tilbake til virkeligheten. Men ikke for meg, jeg fortrenger fortsatt at virkeligheten fins.
Dette er det jeg gjorde på lørdag mens jeg ventet på at Anette, som var flink og var på jobb hele dagen, skulle komme og hente meg:
Pluss på noen kjedelige timer til, innflyttingsfest på kvelden og en hel søndag med NRK nett-tv og bubble shooter i senga, så har du helga mi. Herregud, er jo nesten så jeg gleder meg til å jobbe på lørdag, da får jeg i hvert fall gjort noe nyttig. Har jobbet så lite denne måneden at jeg nesten ikke får lønn i desember, VELDIG smart med tanke på julegaver.
Men nå må jeg vel tilbake til skolevirkeligheten. Det er bare å overleve så jeg en gang kommer videre i livet.
"The tragedy of life is not that it ends so soon, but that we wait so long to begin it"
Sitter helt fast, jeg. Når det gjelder alt.
Tenk å føle seg som dette:
1. Bak brownies (og spis deigen som er igjen i bollen).
2. Ta på neglelakk i en fin farge, eller kanskje med glitter.
3. Se på How I Met Your Mother eller les en bok under dyna.
Og tadaaa, livet blir fantastisk!!!
Neida, det blir ikke det. Men det hjelper i hvert fall litt.
Føler jeg bare jobber og jobber med illustrasjonene til barneboka jeg lager på skolen, men det er likevel så mye igjen og så lite tid!! Men liker veldig godt å jobbe med det, så det er på en måte greit. Når jeg liker det vi gjør i mediefag blir livet plutselig lysere. Det er noe rart med det.
(bildet over er forresten laget av to forskjellige monotrykk, tegning med svart penn og Photoshop)
Startet dagen med et Halloween-eksperiment læreren hadde: å kun jobbe med det vi skulle i to timer, hvis ikke fikk vi anmerkning. Sykt skummelt.
Resten av dagen ble brukt til ting som dette (har så innholdsrikt liv, merker jeg):
(jeg kan VELDIG lite om stilleben, bare så det er sagt)
Jeg vet egentlig ikke hva jeg syns om Halloween. Det er kult å kle seg ut og sånn, og når man er liten er det gøy å gå fra dør til dør og samle inn godteri, men jeg har liksom aldri likt det så godt likevel. Det er jo mye mer koselig med julebukk hvis det er godteriet som er greia, og utkledningsfester kan man ha hele året.
Så som Harry Potter-fanen jeg er markerer jeg heller at det er 30 år siden James og Lily Potter ble drept. Trist, men likevel mer viktig, etter min mening. Harry Potter er en viktig del av livet mitt, kan ikke noe for det. Vel, markerer det gjør jeg vel egentlig ikke, men tenker på det nå i hvert fall. Hehe ops.
Spis mye godteri, da, ppl. (det kommer sikkert jeg til å gjøre, siden det nesten ikke kommer noen barn på døra her jeg bor). Og gresskarpai.
En slitsom fredag, en fin lørdag og en flink søndag. Akkurat passe mye å gjøre, akkurat passe fine mennesker, akkurat passe mengde jobb, alkohol og dansing. Akkurat passe med en time ekstra helg. Jeg er fornøyd, og nesten klar for en ny uke.
Tiden går altfor fort og altfor sakte på en gang.
Alt jeg tenker på er å bli ferdig med alt som holder meg igjen her, jeg vil dra ut i verden, leve livet, følge drømmer. Men samtidig gjør det at alle ubehagelige ting kommer nærmere og nærmere. Jeg vet at jeg vil miste mennesker som betyr mye for meg. Jeg vet ikke når, men jeg vet at det vil skje, og derfor vil jeg på en måte stoppe klokka sånn at verden for alltid vil inneholde alle menneskene den inneholder nå.
Men hvor er jeg da? Hvis tiden stopper nå? Da er jeg her, rett før jeg er ferdig med det jeg har ventet hele livet på å bli ferdig med, uten å komme noen vei. Da får jeg aldri oppleve det jeg drømmer om, og jeg får aldri møte nye mennesker jeg kan bli glad i.
Jeg vet selvfølgelig at tiden ikke kan stoppes, og jeg vil jo egentlig ikke stoppe den heller. Det er bare tanken på alt det man ikke vet skal skje som er så skummel. Det at jeg kan miste noen jeg er glad i om ti minutter, om tre uker, eller om det er mange år til og ingenting å bekymre seg for. Det at alt er så flytende.
Men det er vel bare det som er livet.
Hør på denne sangen minst tre ganger på rad og få innvollene most av glede:
Jeg er litt glad og inspirert for tiden. Vi lager barnebok på skolen, og det har gått fra dødsfrustrerende til kjempegøy! Tegner og maler og trykker og scanner og klipper og limer. I dag lagde jeg og Malin monotrykk på skolen, og Malin knuste to glassplater da vi skulle vaske etterpå. Ble fint mønster på gulvet på do. Synd jeg ikke tok bilde.
Sneak peek på en figur jeg holder på med:
+ på torsdag har jeg fri fra skolen, og i helga har jeg fri fra jobb. Så akkurat nå har jeg den følelsen av at alt kommer til å gå bra. Må ta vare på den. SMIL!
Phew, endelig et ledig minutt! Det har gått i ett hele uka, inkludert fredag og lørdag. Men i dag var jeg ute i skogen ved siden av der jeg bor og tok bilder til en skoleoppgave. Det var ganske deilig, bortsett fra et par nær døden-opplevelser for både meg og kameraet (støvler + fjell + våt jord + tjern, you know).
Det ble ganske mange bilder til slutt, og de over er to av dem.
Nå har jeg visst laget en ny blogg, etter laang tid på den gamle (candycloud). Føler det virkelig var på tide, for det ble til slutt bare masse surr og jeg hadde aldri lyst til å blogge. Dessuten er det mye som ligger der som ikke er meg nå lenger. Jeg prøver å komme meg litt vekk fra det gamle og få orden på livet, og derfor passer det fint å begynne på nytt nå.
Å ikke ha en blogg er ikke noe alternativ, for det å dele tanker, bilder og inspirasjon og få tilbakemeldinger på det er jo fantastisk!
Uansett: jeg hadde ikke så altfor mange følgere på den gamle bloggen, og jeg satt derfor pris på hver eneste en. Så jeg blir veldig, veldig glad om dere trykker på knappen under (eller hvis dere ikke har Bloglovin: legge meg til som venn) og følger meg! Skal prøve så godt jeg kan å være flinkere med denne bloggen enn den forrige.
